Norge rundt med Valborg

 Tekst: Svanhild G. og Lasse Stølen

Valborg Hustadnes fra Austefjorden syklet i sommer Norge på kryss og langs. 10 mil om dagen i 35 dager er alt annet enn ren makelighet. Men gevinsten var langt større enn om hun hadde ligget paddeflat på en strand i syden.

 Valborg Hustadnes kommer fra Volda, er 60 år og mor til 6 barn i alderen 35 til 14 år. I tillegg har hun jobb utenfor hjemmet. Med andre ord har hun alltid hatt nok å henge fingrene i. Slett ingen fritidsproblemer og over hodet ikke tid til å realisere egne dagdrømmer. Valborg sliter med smerter i den ene hoften på grunn av slitasjegikt. Legen rådet henne til å mosjonere med moderat belastning. Det passet sammen med et ønske hun lenge hadde hatt om å sykle Norge på tvers og på langs.

Derfor satte hun seg på sykkelen i Vardø, lengst øst i Norge. Hun  tråkket i motvind til Nordkapp. Fortsatte utfor Nordkapp-platået og møtte ny motvind det første stykke nedover mot Stadt. Først på Jæren fikk Valborg skikkelig medvind og ble blåst den siste biten langs jærstrendene og ned til Lindesnes. 335 mil på 35 dager!

– Dette er vel neppe første gang du setter deg på en sykkel, Valborg?

– Nei, for noen år siden syklet jeg den gamle postveien fra Bergen til Trondheim. Jeg sykler noen ganger på jobb, 5 mil en vei. Så overnatter jeg der og sykler tilbake dagen etter. Men fjellturer er egentlig det jeg liker aller best, og dem har det blitt mange av. Problemene med hoften har imidlertid ført til at jeg måtte finne andre former for mosjon. Sykling er et utmerket alternativ. Denne turen spanderte jeg på meg selv da jeg nylig fylte 60 år. Var nemlig redd for at hoften etter hvert ville bli så kranglete at det ble nødvendig med operasjon. Kanskje det var her og nå jeg hadde mulighet til en slik tur, og kanskje den til og med ville bedre plagene mine?

– Ble denne turen en virkelig gave?

– Ja, hoften har det mye bedre. Jeg har ikke vondt lenger. Har vel fått muskler rundt som stabiliserer. Formen er nok mye bedre også. I tillegg har noen kilo flesk blitt erstattet med muskler. Nei, jeg angrer ikke et sekund på at jeg tok denne turen, og var aldri fristet til å bryte. Når en er så innstilt på å gjennomføre det en har satt seg i hodet, er det en helt uaktuell tanke.

– Valborg, din fortid både som gymlærer og medlem i dykkerklubben i Ørsta, fjellturer og sykling tilsier at du både er og har vært en aktiv dame. Gjør du dette for helsens skyld eller fordi du synes det er moro?

– Først og fremst for helsens skyld. Men det er også moro å sykle. I tillegg er jeg veldig glad i å svømme. Så jeg har svømt en gang i uka i regi av dykkerklubben som jeg var medlem av tidligere. Det har jeg gjort i mange år. Det ble også en del bading og svømming i forbindelse med fjellturene. Om vinteren blir det mest trimsykkelen som er aktuell.

– Tilbake til turen. Du syklet alle milene helt alene. Var det frivillig? Fikk du tid til å oppleve noe underveis?

– Jeg har ei venninne som ville ha vært med, men tidspunktet passet ikke helt. Det var også en mann som kontaktet meg og kunne tenke seg å slå følge. Men vi hadde litt forskjellige planer. Det gjorde ikke noe, for det var helt fint å sykle alene. Da ble det en god del tid til refleksjoner. Forresten var jeg ikke bare alene. Jeg traff mange hyggelige folk underveis. For eksempel en dame fra Ålesund som jeg spurte litt ut om tunnelene i nærheten. Det eneste jeg var litt engstelig for på turen var nemlig å sykle gjennom tunneler. Da ba jeg før jeg syklet inn i dem. Denne hjelpsomme damen fra Ålesund skaffet meg skyss med tilhenger gjennom tunnelene. Men først inviterte hun meg hjem til et godt måltid.

Ellers måtte jeg bruke tiden til å holde beina og hjulene i gang, så jeg rakk mest å se det som lå nærmest veien. Jeg startet ved Vardøhus festning, og det var en kjempefin kulturopplevelse. Trafikken ble etter hvert så stor på E6 at jeg valgte å ta veien om Sjøvegan og Harstad. Derfra til Vesterålen og Lofoten. Fra Stamsund til Bodø ble jeg med hurtigruta. Fulgte ellers kysten (opplevelsesveien ned til Steinkjær). Alstadhaug, hvor Petter Dass holdt til, gjorde også et stort inntrykk.

Beina gikk rundt og hjulene trillet velvillig med nedover Trøndelag og forbi hjemtraktene mine. En dag tråkket jeg nok litt lenger enn jeg hadde godt av. Det straffet seg, og jeg måtte ta det rolig i flere dager etterpå. Men jeg kom meg nå ut til Stadlandet. Stad ligger 500 meter over havet. Jeg tok bil opp dit og sykla ned igjen. Fra Stad mot Førde og til Bergen tok jeg den ytre veien. Ikke akkurat den raskeste, men absolutt den flotteste. Videre gjennom undersjøiske tunneler til Haugesund og Karmøy og Randaberg til Jæren. På Jæren fikk jeg for første gang ordentlig medvind. Jeg ble formelig blåst nedover på den gamle hovedveien mot Egersund, og videre til Åna Sira, Flekkefjord og Jøssingfjord før jeg trodde det ble sletteland resten av veien. Men det var mange tunge bakker på Sørlandet og ut til Lindesnes.

– Jeg ser på et bilde av deg underveis at du har TREK-drakt og TREK-sykkel? Ble turen din sponset?

– Ja, først må jeg jo si at jeg er veldig takknemlig over at noen ville satse på en dame på 60 år. TREK har sykler som er laget for kvinners anatomi. De er kortere mellom sete og styre og kortere ved pedalene, smalere styre og høvelige håndtak. Derfor skrev jeg og fortalte om turen og at jeg ønsket meg en slik sykkel. Jeg fikk ja med en gang. Men importøren har nok fått god reklame, for det har stått mye i avisene om denne turen. Under hele turen har jeg hatt flott oppfølging av de som ga sykkelen. Jeg kunne gå innom alle som forhandler TREK og få service på veien.

Jeg har også fått telt fra Järven – en ny type som jeg skulle prøve ut underveis. Det er hyggelig at det ikke bare er unge eliteutøvere som blir sponset.

-Hvordan overnattet du underveis?

– For det meste overnattet jeg på campingplasser, fordi det var mest praktisk. Så hadde jeg med brød og pålegg. Noen ganger kjøpte jeg middag. Men jeg levde veldig enkelt. Kokekaret var en blikkboks som jeg varmet med en av de små blå gassboksene.

Radio hadde jeg ikke med, men det savnet jeg heller ikke. Jeg prøvde å få med meg værmeldingene på campingplassene, men jeg hadde også god oppfølging av mannen min. Han ringte, noterte mil og skrev logg hjemme på datamaskinen. Dagsetappene var på cirka 10 mil, og jeg brukte bare 35 dager på hele turen.

– Sunnhetsbladet takker for turen og for at du ville dele opplevelsene dine med leserne.

– Jeg har masse gevinster igjen etter turen, både helsemessige og opplevelsesmessig. Bare det å greie å gjennomføre noe en har bestemt seg for, gjør veldig godt. Jeg hadde dagbok som jeg skrev alt jeg opplevde i og navn på folk jeg møtte. Så nå vil jeg skrive brev til folk rundt i Norges land og takke for all vennligheten de viste meg.

Sunnhetsbladet, ja? Jeg har jo sett det, men har det ikke. Skulle kanskje ha abonnert på det.

Trek sykkel