Artikkel trykt i "Båtliv"

Svalbard i gummibåt - Et hundeliv

Tekst:   Johan Hustadnes

Foto:    Oddbjørn Nordang

- Vil du være med på en kald og våt tur? Det frista visst, for snart var en frisk vennegjeng klar for båttur langs vestkysten av Spitsbergen. Vi koordinerte to uker i slutten av september. Litt seint, men pytt, tenkte vi. Det skulle vise seg at vinteren kommer tidlig på Svalbard.

Klikk! (Alle foto er klikkbare)

Gummibåter, overlevelsesdrakter, og vern mot isbjørn ble bestilt, formalitetene ordna og snart var vi klare. Vi starta med en hektisk dag i Longyearbyen. Alt utstyret ble grundig sjekka før vi pakka utstyr for tolv dager i vanntette bager og surra det fast.

Russisk forfall

Det går sakte, men greit vestover og vi får justert utstyret før vi stopper ved den russiske gruvebyen Barentsburg. Der er fortsatt 1000 innbyggere, men de store, triste husa skiller seg veldig fra bebyggelsen i Longyearbyen, og forskjellen i levestandard er tydelig. Det er nesten pinlig å sprade gjennom gatene i kostbart turutstyr, men det virker som folk er mer vante med turister nå enn ved et besøk i 95. Den gangen ble vi invitert på middag hos en hyggelig ukrainsk familie. Vi husker best kjøleskapet som besto av et hull i veggen, og ikke minst vodka. Serveringa inkluderte en fet suppe, Borsj, - Med vodka. Etter maten kom kaffen på bordet. - Med mer vodka. Dette ligna på norske tradisjoner, så vi fylte høflig i koppen mens verten var ute. - Før han returnerte med nye glass og fylte vodka i. Tøffe tak, men et hyggelig besøk.

 Surfing Spitsbergen

Det er snart kveld, men vi krysser Isfjorden før vi slår leir. Daumannsodden er et øde sletteland, men det er greit å ha passert denne utsatte strekningen i tilfelle dårlig vær.

Neste dag våkner vi til regn og sludd.  Det blåser så det er vanskelig å komme ut fra stranda og store havdønninger med uryddig strømsjø gir oss følelse av å kjøre berg-og-dal-bane. Snart kommer bølgene bakfra, så vi surfer nordover. Et skikkelig kick! Teknikken viser igjen på bensinforbruket. Den ene båten har full gass oppover, mens den andre kjører unnabakke. Men surfing er ikke like moro for alle, så etter et par spypauser gir vi oss for dagen.

 Overvintring

Vi ender ved fangststasjonen ”Farmhamna” der vi får en hjertelig velkomst av Bjørn og Reidun. De har nylig pensjonert seg og feirer med en overvintring i villmarka. Et hyggelig par med den rette innstillingen for å trives. Vi er glade for invitasjonen til å bo ved hytta og en hviledag gir et spennende innblikk i livet her.

Men vi må videre. Temperaturen er på minus, og vi gruer oss for overfarten til Prins Karls Forland, et langstrakt fjellandskap i havet. Bølger og motvind tar på og når vi følger Forlandet nordover møter vi tette snøbyger, så vi må navigere med GPS.  Saltvann og snø er tøft for øynene, så ved den lune Selvågen har vi fått nok og søker ly.

Men  det er fint å merke at gjengen er i godlune og at galgenhumoren blomstrer. Kokken Elisabeth svinger woken og vi koser oss med en delikat middag. Vi nyter livet og får en flott fjelltur neste dag.

Så langt til havs blir utsikta voldsom fra fem hundre meters høyde og tilbake i leiren får vi testa snubleblussa når en (Odd)bjørn går i fella.

 Hvalross

Og så kommer finværet! Sol fra skyfri himmel, men med ni kalde og frisk motvind. Overlevelsesdraktene har samla vann som har blitt til is, så det tar tid å knekke de på seg og komme i gang. Vi fryser så det holder og må stoppe ganske snart. Men utsikta er enorm med lav høstsol over snøkledde fjell og mektige brefronter. Etter en del te, jogging og bryting er vi varme og klare for å se etter liv ved Rickhardslaguna, hvor vi får fullklaff. Vi ligger stille mens tolv snøftende, illeluktende og nysgjerrige hvalross omringer oss. De kommer flere i bredda og når vi er små stressa dykker de under oss. Det er spennende å se mange tonn med ditto hoggtenner velte mot de spinkle båtene, men hvalrossen er harmløs så lenge den ikke blir provosert. Et eldre par dominerer og opptrer med stor verdighet. Høydepunktet er når gamle far glir forbi en meter fra båten mens han vrenger et stort øye opp mot oss.

Ny Ålesund

Vi slutter av dagen på fastlandet. Ny  Ålesund ligger flott til, med fantastisk utsikt mot Kronebreen og isfjell på Kongsfjorden. Gruvene som krevde så mange liv og til slutt kostet Gerhardsen makta er erstattet av et internasjonalt forskingsmiljø, men det er fortsatt Kings Bay Gruveselskap som driver byen.

Om natta skvetter vi når snubleblusset smeller, for nå er alle inne. Heldigvis møter vi ingen bjørn, og finner bare spor etter polarrev.

Pussig nok ser vi mer dyr ved Ny Ålesund enn tidligere. Fuglene har reist, men vi får mange besøk av  den artige polarreven, og den vesle, tykke og utrolig tamme svalbardreinen.

Men været slår om igjen, til en skikkelig snøstorm, så vi kryper i telta som vi har med for uvær. Snøføyka gir seg ikke, så vi innser at Ny Ålesund blir endestasjon.

Solnedgang og havsnød

Når været letter tre dager senere er det bare to dager til flyet hjem, så vi satser på å nå Longyearbyen på en lang dag. Det kan gå….

Vi spar frem telt og båter fra skavlene. Så knekker vi på draktene som er fulle av is før vi starter. Det blåser fortsatt bra, men været er flott og bølgene små i ly av fjella, så vi suser sørover, bare forsinka av belter med drivis.

 Vi raster ved Farmhamna i vakkert kveldslys. Så går sola ned i havet og kaster gult lys over snødekte fjell, men selv om det er aldri så vakkert er det altfor tidlig, og vi skulle gjerne hatt mer dagslys. Ved Daumannsodden møter vi kulingen som kommer uhindret ut Isfjorden og drar med seg fire meters bølger med skummende topper. Vi må skråe imot, og det går altfor sakte. Det mørkner, så vi vurderte å overnatte før vi krysser fjorden,  - Men som ofte på tur, de dummeste bestemmer. Spede innvendinger blir feid unna, for nå ser vi lysa fra Barentsburg, ”bare” 20 kilometer unna.

Vi forstår at dette blir tøft, for i mørket er det vanskelig å møte bølgene riktig. Det gir luftige hopp med ekle landinger, engstelse for velt, og etter hvert en laber stemning. For hver bølge kommer en kraftig sprut, så førerne må ha en kamerat som lovegg for å se. Timene går, og når vi er rimelig våte, trøtte og kalde får vi motorstopp. Første båt tar  Arild og meg på slep, men det funker dårlig. Vi planer selvsagt ikke, båtene ruller voldsomt, og vi dreier 180 grader for hver gang tauet strammer. Jeg jobber med motoren, men må snu meg hver gang kvalmen får overtak. Tempoet er uhyggelig lavt, og når lysa fra Barentsburg forsvinner bak Festningsodden forstår vi at det går feil vei. Vi har drevet tre kilometer mot havet, så nå har vi disse alternativa:

1: Prøve å nå Kapp Linne’, siste nes før havet.

2: Hoppe over i båt en og ofre nummer to.

3: Og aller sist: Løse ut nødpeilesenderen, noe som vil koste 100 000,- i redningsansvar og gjøre oss til rikskjendiser.

Vi vil ikke velge, så vi jubler når motoren finner det for godt å starte! Arild tar jobben med å løsne slepetauet, og er godt fornøyd, selv om han spyr rikelig på baugen. Ved midnatt står vi i fjæra under Barentsburg. Våte, kalde, trøtte, kvalme, svært pissatrengte og veldig letta. Siste etappe tok syv timer, og denne gangen klarer vi ikke å få varmen tilbake.

Vi liker ikke tanken på å slå leir.De mest optimistiske mener at vi like godt kan få det unnagjort og fortsette til Longyearbyen, men mot et ukjent antall nattetimer i motsjø vinner Hotell Barentsburg. Vi lar båtene ligge og vralter gjennom byen i overlevelsesdrakter. På hotellet får vi til slutt vekket en storøyd resepsjonist. Han tar godt imot den pjuskete gjengen, og snart er vi etablerte på trauste rom i 50-talls stil. Vi sover godt.

 Siste dag hadde vinden minka, så vi nådde Longyearbyen på tre timer. Vi feira med en helaften før vi stilte på flyplassen klokka fem neste morgen. Og alle var enige om at det var en fin tur.