Artikkel i Seilmagasinet nr. 8, Oktober 2006.  Foto: Ask Økland, Monika Larssen, Nicholay Gudmestad og eg.

Til Svalbard med to skrog

 Å seile til Svalbard med katamaran hørtes ikke bare lurt ut. Med to lette skrog i seks meters bredde kan man ikke akkurat smyge seg gjennom isen. Men Svalbard lokket igjen og med seilbåt når man de fjerne måla på egenhånd.  

Jeg møter Nicholay, Monika og kaptein Ask på hamna i Harstad. I Nord-Norge er det hetebølge så vi får klimasjokk når vi møter ishavståka på vei mot Bjørnøya. Men det er fint å venne seg til sjølivet mens vi surfer nordover på spinnakeren. Káti, en Athena 38 fra Fontaine Pajot er på sitt beste slik, og vi har det godt om bord. En katamaran har ikke engang slingrekant på bordet og fra salongen har man god utsikt, så vi slapper av mens autopiloten gjør jobben.

Bjørnøya

Nærmere Bjørnøya fanger vi opp en melding om stiv kuling, så vi er glade når vi runder de svarte klippene i sør. Slik slipper vi to dager med opptil 40 knop, men selv om Kvalrosshamna ligger i le rusker været godt i den lette båten, så ankervakt må til. Vi setter pris på oljekaminen Ask har installert i salongen.

Senere tøffer vi forbi Miseryfjella i sør til slettelandet med værstasjonen i nord. Der er det hektisk aktivitet. Først dukker KV Svalbard fram av tåka, og på stranda ser vi en flokk nakne soldater. De benytter sjansen til å ta det eksklusive Nøgenbader-merket som er tradisjon på ishavsøyene. Statuttene krever et kvinnelig vitne og Sirianna fra Værvarslinga er utpekt. Hun holder seg på god avstand, så guttene slipper lett. Ting krymper i kulde og vi får høre at mannskapet på Jan Mayen har blitt møtt av en sykepleier med linjal. Men kystvakta har en jobb å gjøre også. De samarbeider med Værvarslinga og nå er Jon og Sirianna med for å se til stasjonene på Hopen og Bjørnøya, samtidig som de leverer fersk mat og andre forsyninger. Denne sommeren er det mye vedlikehold, og besetningen på åtte er fordoblet noen hektiske måneder. Vi blir tatt godt imot, men føler ikke for å benytte gjestfriheten så lenge.

Været rusker seg til igjen og Káti liker ikke motvind. Med 30 knop imot gir vi opp å krysse og stamper nordover i krabbefart. Livet i forpiggen er ikke mye moro.

Is i sør

Ruta går til Hornsund, den sørligste fjorden på Spitsbergen. Pussig nok er området kritisk i forhold til is. De kalde og saltfattige strømmene fra Polhavet kommer ned langs østkysten og sender isen rundt Sørkapp der restene av Golfstrømmen overtar. Isen må gi seg på vei nord igjen, så mens Sørkapp har is til juli, er nordvest isfritt det meste av året.

Å kollidere med is i kraftig stampesjø vil garantert senke oss, så vi holder godt vest av Sørkapp. Heldigvis når ikke isbeltet opp til Hornsund, så vi kommer greit inn i fjorden. Sjøen legger seg og så møter vi isfjella fra breene. - En rekkefølge som passer oss fint.

 Det er godt å slippe stampingen, men sola skinner så vi utsetter søvnen til vi har utforsket fjorden. Hornsund fører inn til Brepollen, en svær bukt som er omkranset av en enorm isvegg.Klimaendringene tærer kraftig på Svalbard og Brepollen vokser med en kvadratkilometer i året. Spitsbergen er på sitt smaleste her, så om smeltingen fortsetter blir Sørkappland skilt frå hovedlandet med tiden. 

Det er spennende å gli innover. Vi passerer svære isfjell og må stadig svinge unna forræderiske småknulter som skjuler seg i den grå sjøen. At vi har to skrog gjør det ikke enklere, og vi er nok litt ekstra forsiktige i det første møtet med isen. Vi runder noen gråblå kolosser som har grunnstøtt mot sandbanker ved den gamle brefronten, og så er vi inne i Brepollen. Isveggen rundt bukta er storslått, men for meg gjør det mest inntrykk at vi ser over til fjella på østkysten. Der gikk jeg på ski våren før, under en skitur Spitsbergen på langs. Sør-Spitsbergen har en arktisk versjon av vestlandsvær, og strekningen frå Brepollen til Sørkapp var hard. Da er det greiere å sitte i en komfortabel seilbåt med godt kjøkken og det som hører til. Monika er en dyktig kokk og har lagt opp til avanserte menyer.

Været skifter fort på Svalbard, så når det plutselig blåser kuling ut fjorden gjemmer vi oss i en bukt og lar isfjella seile ut forbi oss. Å bli påkjørt av disse sværingene frister ikke, men med ankervakt sover vi godt.  

Polsk forsking  

Neste mål er den isolerte Polske forskningsstasjonen i Isbjørnhamna. Området er nasjonalpark så det er ikke lov for andre å kjøre scooter hit. Og når isen ligger til sankthans blir båtsesongen kort.

Men nå er vi her, spente på hvordan det ser ut. Når sant skal sies er jeg skeptisk etter å ha sett den russiske Barentsburg. Kombinasjonen dårlig økonomi, cowboymentalitet og tøft klima fører gjerne til masse skrot, så stasjonen i Hornsund er en positiv overraskelse. Her er strøkent. Anlegget er nyoverhalt, så noe kan man vente, men omgivelsene er også i god stand. Ingen traktorspor eller skrothauger i terrenget og i de frodige heiene under fuglefjellet beiter Svalbardreinen. Rett og slett idyllisk. - Men det er i juli. Det er nok ikke like koselig når man har vært isolert i et halvt år, det er mørketid, vinterstormene uler og det er isbjørn på tunet.

 Vi blir tatt godt imot, men også her føler vi oss litt overflødige. Isen har nylig gått og forsyningsskipet Horyzon er på plass med de første skikkelige forsyningene i år. Den ferske frukta vi har med forsvinner i mengda. Lossingen er noe for seg selv, den skjer med gamle østeuropeiske amfibiefartøy som merkelig nok ser ut til å fungere fint.

På stasjonen overvintrer åtte forskere, mens de er tre ganger så mange om sommeren. I tillegg til prosjektene sine gjør de observasjoner for den norske værvarslinga. I motsetning til de norske stasjonene er her ingen kvinner, men vi skal ikke hovere over det. I norge slapp damene til først i 1985. - Et konservativt miljø.  

Sivilisasjonen

Vi vil rundt Svalbard. Det ser ikke bra ut, for på østkysten ligger isen fra Nordpolen til Sørkapp. Men hvis isen bryter opp må vi være klare, så vi tar vi lange steg nordover. Vi er innom Longyearbyen og fyller dieseltanker og matlager. Et besøk i den fraflyttede russiske gruvebyen Pyramiden blir en selsom opplevelse. Folk reiste på kort varsel, og det er rart å studere restene av dagliglivet. Fotoutstillinger og elevarbeider på skolen dokumenterer hardt arbeid og et rikt kulturliv. De enkle leilighetene er pyntet med alt fra familiebilder til kommunistsymbol og Rambo-bilder. I gymsalen ligger seks basketballer og noen norske ølbokser.  

Nordpå                                                

På vei nordover veksler været konstant. Vi koser oss i sol og havblikk når vi forlater Longyearbyen, men utpå natta stamper vi mot kuling oppover Forlandssundet. Vi bruker GPS og radar for å finne en lehamn i tåka, men fortsetter i solskinn fem timer senere. Natta gir tåke og havblikk, mens vi får en åpenbaring om morgenen når vi skal gjennom det trange innløpet til Hamburgerbukta. Vi kryper sakte ut av tåka og inn i en solfylt lagune omkranset av de fantastiske tindene som ga navn til Spitsbergen. Det er så vakkert at det ligner en klisjé, med breer, fugl og nysgjerrige sel som kikker på oss fra vannskorpa.

På land hygger vi oss med bål og pølsegrilling, men en liten rundtur viser at stedet ikke har vært like koselig alltid. På en bakketopp finner Nicholay en grav, trolig fra den nederlandske hvalfangstperioden på 1600-tallet. Permafrosten arbeider konstant, så kistene kommer ubønnhørlig opp igjen. Mellom de gamle fjølene ser vi beinrester og en hodeskalle med en blomst i kjeven. Hjemme ville sånt være et sjokk, men her føles det naturlig. Ask studerer fuglelivet og får nok et bevis på at polarterner er gode foreldre. – Den går rett i hodet på folk og klarer fint å hakke mens den skiter. Man blir nesten litt panisk, men en pinne holdt over hodet er nok til å gi avstand..

 Polarhistorie

Vi kommer til Virgohamn i nordvest før det blåser opp igjen. Det er flere som har vært værfaste her. Blant de mest kjente er den svenske ballongføreren Andrèe som ville bli først til Nordpolen i 1897. Da han og to kamerater omsider tok av i ”Ørnen” var de i realiteten dødsdømte. Ballongen frøs ned og landet på isen før de hadde svevd en tredel av veien, men ferden endte først på Hvitøya tre måneder senere. Der endte de sine dager, men historien ble ikke kjent før fangstskuten ”Bratvaag” fant dem i 1933. Dagboken er fortsatt spennende lesning.

 På motsatt side av Danskesundet ligger spekkbyen Smeerenburg der en kan se spekkovner fra 1600-tallet. Nederlenderne var tidlig ute på Svalbard og klarte å utrydde Grønlandshvalen allerede på 1700-tallet. Inntekten var formidabel, men det var et knallhard og primitivt liv. På Likholmen trår vi varsomt mellom beinrester. De fleste døde ble gravlagt, men når det var tele i bakken tjente Likholmen som mellomlager.

 Andrèe hadde samme problem som oss: Nordavind. Vi kan vel klare å seile, men nå kommer det is sørover fjorden. Det er ikke lengre aktuelt å seile rundt, men vi vil gjerne et stykke til. Det er frustrerende å ligge her mens tida for hjemreise nærmer seg, men vi venter.

 Bonus

Og så blir det havblikk. Vi kjapper oss av gårde til en fantastisk dag. Først ser vi turens første isbjørn og så møter vi isen. Først isfjell fra breene og så stadig større flak fra pakkisen. Og på flaka ligger hvalrossen som totonns pinups. Disse utrolige skapningene har ingen naturlige fiender og var tidligere et lett bytte for fangstfolk. De skjøt ofte de som lå nærmest stranda for å blokkere flukten for resten. Hoggtennene var verdifulle, men skrottene lå råtnende igjen. Slik ble hvalrossen nesten utryddet, men etter fredingen har bestanden tatt seg opp. Vi vil gjerne ha nærkontakt og kryper forsiktig mot et røslig eksemplar. –helt unødvendig, den gidder knapt å se på oss. Ingen kan slappe av som en hvalross.

Til slutt sitter jeg på badeplattforma og har en slags øyekontakt med majesteten. Fra tre meter får jeg med lydene, ser porene i huda og kjenner den stramme lukta. En stor opplevelse.

 Sandbanken Moffen ved 80 grader nord er fuglereservat og den viktigste liggeplassen for hvalross, så landstigning er ulovlig i sommermånedene. Greit for oss, det er havblikk, isflaka glimter i midnattssola og det er faktisk ganske mildt. Vi nyter utsikta mot Nordaustlandet da Monika får øye på flere hvalross inne på Moffen.  - Hvor? Like ved den haugen der!  Nicholay tar kikkerten. - Og hva tror du haugen er? Det er faktisk en koloni av hvalross, sikkert over femti. 

Svenske Ariel har ligget bak oss, men nå slutter de seg til oss, og vi binder båtene sammen for en liten feiring. Det er stort å være her og sammen gjør vi maksimalt ut av det. Ask leter opp dykkerutstyret og tar turens nordligste dykk, mens Monika og jeg slår til når svenskene utfordrer til nakenbad.

Stasjonsbamsen

Fangststasjonen Mushamna ligger i Woodfjorden og det tar ikke mange timene dit. Fra ankringsplassen er det en fin spasertur, men vi får en overraskelse. Mellom oss og stasjonen ligger en bjørn, knappe 150 meter unna. Den tar livet med ro, selv om vi er observert. - Skal vi snu? Nei, såpass må vi tåle. Det går greit å unngå konfrontasjon ved å gå rundt bjørnen.

Ved stasjonen tar fangstmann Jon godt imot oss, men når vi nevner bjørnen smiler han. -Å, det er husbamsen det. Nyslaktede selskrotter virker som fluepapir på bjørn og gjennom vinteren er der daglige besøk. Mange er tøffe i starten, men får nok av spetakkel fra knallskudd, pannelokk eller motorsag. ”Husbamsen” ga seg fort, men har ligget og kjent på godluktene frå stasjonen flere uker. Kanskje kommer den tilbake når den blir sulten nok. 

Jon inviterer inn og vi får et spennende innblikk i livet her. Han har lånt Mushamna av Sysselmannen et år, men skal hjem om to uker. Han er nok klar for hjemtur, men forteller om et fantastisk opphold. Et slikt år må være tøffere enn det høres ut på Jon, men det er en opplevelse å høre om turer i fullmåne, fangst og talløse møter med isbjørn. Noen ganger har marginene vært små.

Fra turistfelle til idyll

Vi går sørover til Magdalenafjorden, men blir ikke der lenge. Dette er Svalbards Geiranger, og selv om vi møter en isbjørn til føles det ikke like bra når tusen cruiseturister kikker oss over skuldra. Da er Krossfjorden noe annet. Sola står lavt og sjøen er speilblank, så mens kapteinen sover har jeg det moro med snittkjøring mellom isfjella. Været er nydelig og etter frokost benytter jeg sjansen til en fjelltur mens de andre besøker fuglefjellet like ved. Dronning Mauds fjell er bare 850 meter, men fra toppen har jeg fantastisk utsikt over hav, tinder, breer og en turkis fjord der isfjella seiler ut i en jevn strøm. Jeg vil helst ikke ned igjen, men jo da, det er fint å komme ombord til nydelig pepperbiff og en kald pils. Takk Monika!

 Neste dag tøffer vi inn til breene. Isfjella ligger tett og den skinnende brefronten er skremmende høy. Lyset er fantastisk og jeg får oppdraget med å fotografere Káti fra ”Jollo”. Det blir spennende, for straks jeg har forlatt moderskipet kalver breen. Det er et mektig syn, men vi er spente på bølga som reiser seg. Heldigvis flater den ut, og vi sklir fint over noen svære dønninger. Deretter går vi helt inntil, så en ny kalving kunne nok gitt et annet resultat. Jeg blir liten der jeg futter langs isveggen i en seks fots jolle.

Ny Ålesund

Nå må vi snart hjem, så vi går til Ny Ålesund for å vaske klær og kjøpe diesel. Denne utposten er en perle og utsikten innover fjorden er spesielt vakker. Der ruver nunatakene Dana, Svea og Nora over Kongsveien, en massiv bre som flyter ut fra innlandet. Og stedet har historisk sus. Her står masta Amundsen og Nobile fortøyde luftskipet ”Norge” til før ferden til Nordpolen. Dessverre tok Amundsen æren alene og en fornærmet Nobile kom tilbake med ”Italia” for å vise at det var hans teknikk som gjorde turen mulig. Da gikk det galt. Et uvær slo ”Italia” ned på isen og den dramatiske redningsaksjonen berget bare halve mannskapet. En skadet Nobile ble berget ut først og endte deretter i unåde hos Mussolini. - Dette ble også slutten for Amundsen. Han ble med treflyet ”Latham” fra Tromsø for å delta i letingen, men de kom aldri til Svalbard.

 Kings Bay Gruveselskap var i drift til 1964, men da hadde kullgruvene krevd for mange liv og gruvene delte skjebne med regjeringen Gerhardsen. I dag er Kings Bay svært oppegående, nå som vertskap for et internasjonalt forskingsmiljø. Stasjonen har en unik kombinasjon av høyarktisk natur og gode kommunikasjoner, så aktiviteten øker. For tiden er der tretti om vinteren og godt over hundre om sommeren.

Bergensekspressen

Vi setter kursen mot Harstad og får fire dager med flott seiling. Vest av Barentsburg får vi en støkk når en svær finnhval passerer fem meter unna. - Og mens vi speider etter den treffer vi en tømmerstokk. Det går heldigvis bra, stokken sklir under den grunne kjølen uten å gjøre skade.

Káti er rask og behagelig på lens, så når vinden øker surfer vi sørover i 8-9 knop. Det er godt å gå i land i Harstad og få en pizza. Her tar vi farvel med Nicolay og Monica, mens Ask og jeg utnytter vinden videre. Vi surfer ut Lofoten med liten kuling i ryggen og er oppe i 14 knop før vi psyker ut og berger spinnakeren. Vi kjører på enda en tømmerstokk ved Kristiansund, og så er vi i Bergen!

Organiser din egen tur

Har du en seilbåt i god stand er Svalbard et greit mål, selv om en populær TV-serie har gitt et annet inntrykk.

Du må få opplegget godkjent av Sysselmannen. Det går fint hvis du planlegger skikkelig. En fyller ut et skjema som beskriver turen og ender gjerne opp med et forsikringskrav som koster fra fire til åtte tusen. Dette dekker egenandel ved redning, gjerne 100 til 200 000 kroner. For å dekke beløpet kan en bruke bankgaranti, men det er tryggest å ta en forsikring. Europeiske har en egen forsikring for ”søk og redning”, og vi anbefaler gjerne denne. Du er pliktig til å sette deg inn i regler for ferdsel. Det lønner seg å studere både natur og historie, turen blir bedre jo mer du vet. Sysselmannskontoret gir god info og er behjelpelig med tips til turen.Du må ha knallskudd, snublebluss og rifle. pluss våpentrening og kunnskap om isbjørn. Nødpeilesender er påbudt og satellittelefon er lurt. Dessuten må du ha tilstrekkelig redningsutstyr, reservedeler og klær som passer klimaet.  

Kartene på Svalbard er gamle, så følg med på dybdemåleren. Det samme gjelder C-map som for øvrig tar slutt på 80 grader. ”Den Norske Los, ”Arctic Pilot” bør være med. Den gir allsidig kunnskap om navigering, is, natur og historie. For øvrig bør du holde utkikk etter både is og tømmer. Det ligger mye sibirsk lerk i vannskorpen. Radiodekningen er dårlig og mobil virker bare ved Longyearbyen.

Om du vil unngå lange havstrekk kan du bli ”paying crew” på en av båtene som har base på Svalbard i sommermånedene.  

Berserk og sånn

Skal du seile til Svalbard spør alle om du skal på ”sånn Berserk-tur”. I så fall er det nok fordi du trenger publisitet og har et image som rebell å pleie. Berserk fikk problemer med sysselmannen for ikke å melde turen, gå i land på verneområder og for å framprovosere konfrontasjon med isbjørn. Dette er dyktige folk med masse seilerfaring, så de hadde nok fått godkjent turen hvis de ville. Men konseptet med friskuser som blir urettferdig trakassert av myndighetene er bedre, det er nesten genial underholdning. Og turen deres i en så liten båt overgår jo det meste. 

Fire turer på Svalbard har ikke gitt oss problemer. Sysselmannen sjekker at planene holder vann, det kan være en grei kvalitetsjekk. Du fyller ut et skjema og mannskapet spanderer et par tusen hver i redningsforsikring. Hvis man kan lage film og avtaler med TV og sponsorer klarer man nok det også. Noen få områder er fredet og har ilandstigningsforbud. Dette er gjerne kjerneområder for visse fugler, bjørn eller hvalross. Når man gir blaffen i fredningen må man vel akseptere at fem hundre fra turistskipet som passerer samme dag gjør det samme? I båt må man innse at er man er en turist blant andre, for området er ikke så isolert som det virker i et velregissert TV-show. Det er jevn trafikk av seilbåter og turistskip langs Svalbard. Noen lar seg til og med fryse inne om vinteren. Blant annet har den fransk Vagabond flere overvintringer øst for Spitsbergen.

Alle turer kan medføre risiko, men reglene stopper tullinger, som for eksempel franskmennene som ville kjøre motorsykkel til Nordpolen. Ved å sikre at turfolk har grunnleggende kunnskaper får en færre ulykker og reduserer sjansene for at de plager dyr i en krevende natur. - Som ved å kjøre oppi baken på en svømmende isbjørn, eller ved å provosere den og så jage den med gevær.  

Hvalross og svalbardrein er utrolig tamme, så det er ikke vanskelig å ”kommunisere” med disse dyra. Men de skal ikke stresses. Hvalrossen er vanligvis svært rolig, men den er ikke god hvis den blir provosert. Selv har vi kost oss med tolv nysgjerrige kjemper som samlet seg rundt gummibåten. Slikt er nesten en større opplevelse enn bjørn. Den er gjerne langt vekk, eller for nær..

Båten

En vanlig seilbåt med fornuftig utrustning og et bra sett reservedeler klarer seg. Vurder ekstra drivstoffbeholdning og dunker til å frakte vann fra land i. Det blir lett rått i båten, så en oppgradering av varmeanlegget kan lønne seg.

En plastbåt er ingen isbryter, men med litt planlegging unngår man problemer. Isen virker skremmende sett fra fastlandet, men man blir fort vant til den. På Svalbard kjører cabincruiserne like fort som hjemme. Havisen har noenlunde klare grenser, og man bør følge med på iskartene før avreise. Vær klar over at isen kommer fort tilbake med nordlige og østlige vinder. I fjordene er det isfjell i nærheten av breene, og man må kjøre litt slalåm. Det går vanligvis greit, men vær obs på vindretningen her også. Du kan bli fanget om du ligger på feil plass ved væromslag. Prøv også å unngå kombinasjonen is og store bølger.

Du må selvsagt tenke på kulda. Det blir sjelden minusgrader om sommeren, men seildress og varme klær er nødvendig når du står lenge ute. Vannet er nær frysepunktet, så man bør ikke falle over bord. Sikkerhetsline og overlevingsdrakt gir sikkerhet og kan være nyttig ved landstigninger. 

Hamna i Longyearbyen har alle fasiliteter, og du kan ordne det meste i Ny Ålesund også. Kjøp mat i norge og i Longyearbyen.

Stol ikke for mye på værmelding via radio. Venner kan fungere som ”værsentral” via satellittelefon. ”Iridium-mail” er enkelt og billig fra PC. Enkelte forsikringsselskap dekker ikke kollisjon med is, men litt press kan hjelpe. Pantenius har faste ordninger for slikt. Gjensidige har vanlig reiseforsikring som dekker mer enn de fleste.