Trolltind-traversen Ved Ola
Storrø
”Da er det bare å finne et godt feste for
tauene, så
rappellerer vi to taulengder, og er
nede”. Trond oppsummerer kort der vi står ved foten
av Trolltind etter å ha kommet ned igjen fra selve toppen. Johan og
jeg nikker og begynner å se etter solid fjell å feste slyngene
rundt. Det er 7 timer siden vi trasket av gårde over blåisen mot
Grjotlia i strålende tidlig vårvær.
Ruta
Temperaturen om morgenen var -23, helt vindstille og
med sol fra klar himmel. Perfekt antarktisk turvær, og nå skulle
Trolltind-traversen gjennomføres.
 Vi hadde sett på og snakket mye om denne turen, som
sannsynligvis ingen hadde gjort før oss. Turen var planlagt opp Grjotlia til topplatået på ca 1900 moh, eventuelt en avstikker bort
til det vi har kalt Grjotlifjellet, men som er navnsatt av russerne
ser ut til å bli hetende "Volkonskogo Gora", heretter foreslått kalt
”Volkon” blant venner. (til venstre på bildet)
Derfra langs egga nordover, ned og foran en
markert pinakkel (som vi kaller Mannen), og så opp igjen et par
hundre meter før det ville være tid for øks og stegjern. Breen under
Trolltindane er bratt, og kan være isete med behov for sikring. På
toppen av breen ville vi befinne oss i skaret mellom den nordre
toppen, Trollguten og selve Trolltind som greit skulle kunne
bestiges med litt klyving opp til ca 1950 moh på toppen. Heretter
hadde vi planlagt å rappellere ned en eller 2 taulengder, fortsette
nordover på isen et relativt kort stykke og deretter enkel nedfart
på 600 høydemeter ned til Troll.
Turen
Det var bitende kaldt med knirk under skoene over
blåisen, forbi vårt lokale skistadion og bort til bunnen av
Grjotlia. Opp gjennom den bratte steinura fikk vi etter hvert
varmen, og oppe på topplatået var det tid for varm drikke og en rask
enighet om å glemme Volkon i dag. Vi hadde jo vært der før, og vi
visste ikke hvor lang tid bretraversen ville ta, det kunne jo være
isete, og da ville det ta tid.….
Bortover ryggen, ned foran Mannen og opp igjen til
brekanten gikk det raskt og greit. På med breutstyret, og med tau
klart til bruk gikk vi løs på selve breen. Etter litt prøving og
feiling med rutevalget i starten kom Trond og jeg kom litt for høyt
opp under Trollguten, mens Johan valgte først å gå litt nedover,
holde høyden deretter, runde en liten rygg og så starte selve
oppstigningen.
Dette så greit ut og vi fulgte etter samme vei. Det
viste seg å være svært gode snøforhold helt fra starten. Fast snø
med godt feste for stegjern og isøks. Selv om breen var bratt og
veien ned svært lang fortsatte vi uten å sikre. Stå godt på begge
bein, godt feste for øksa, så to skritt oppover, flytte øksa til
nytt feste.. Med Johan som stifinner med to økser i føringa gikk det
jevnt oppover. Trond mente Johan var vel ivrig og bare satte av
gårde når vi egentlig hadde avtalt et kort strategimøte før selve
oppstiginga, men Johan syntes nok strategien sa seg sjøl: Her var
det bare å klatre opp under strålende forhold. Fast fin snø og
minimalt med is hele veien.
En lang, bratt og slitsom oppstigning brakte oss opp
på brekanten, og panoramaet og dramatikken i utsynet derfra var vel
verdt slitet. Herfra var det bare et kort stykke bort til fast fjell
og selve oppstigningen til Trolltind. Etter en god lunsjpause klatra
vi opp på toppen og fikk noen nydelige bilder og Johan fikk
materiale til sine fenomenale panoramaproduksjoner.
Det var tid for nedstigning. Rappellene gikk fint,
Trond ledet an, og etablerte en standplass med isskruer som
forankringer for siste delen ned til trygg grunn. Herfra var det et
stykke bratt bre fram til fast fjell, men greit å gå. Resten var
kjent rute ned fra Trolltindane. Været var fortsatt praktfullt og
nedfarten til Troll var en ren nytelse i den tidlige vårkvelden, med
ferske og fenomenale turopplevelser i bagasjen.
Ola
Trolltind, 360 panorama (Du må ha
Quicktime
for å sjå filmen)
|
|
Gløtt gjennom egga ved Mannen
Egga mot Volkonskoga Gora fra Trolltind
Ola og Trond på Toppen
Trond på nedtur
På trygg grunn. Trollveikja bak
|
